Når er lidelse legitimt?

Jo dypere regjeringen setter seg fast i den afghanske hengemyra, jo viktigere blir det for dem å sende krigens ofrene tilbake til døden.

Det Kongelige Norske Forsvarsdepartement hevder at situasjonen i Afghanistan er blitt så ustabil og farlig at de trenger nye og forbedrede transportfly for å kunne fortsette okkupasjonen av landet, derfor har staten gått på hurtigshopping hos klasebombeprodusenten Lockheed Martin for å kjøpe nye Hercules-130J fly. PølseHanssen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet hevder derimot at situasjonen for sivilbefolkningen i landet ikke har forverret seg såpass mye at man må stoppe deportasjonene av krigens ofre – våre afghanske venner.

De er tilogmed frekke nok til å hevde at afghanerne skal sendes tilbake for å bistå i «gjenoppbyggingen av landet» i en situasjon hvor krigen stadig eskalerer og flere millioner afghanerne ser seg nødt til å forlate hjemlandet deres. Bjarne Håkon Hanssen kan sikkert vise et bilde av en Nato-soldat som bygger en skole, men det forandrer ikke det faktum at landet er mer ustabilt og krigsherjet enn noen gang siden Natos okkupasjon i 2001.

De har sluttet å snakke om krigens frigjøring av kvinner ettersom krigen slettes ikke har frigjort kvinner men tvert imot har gjort situasjonen vanskeligere for både kvinner, menn og barn, de har sluttet å snakke om reduksjon av opiumsproduksjonen etter at FN dokumenterer at den aldri har vært høyere enn nå og de har sluttet å snakke om å knekke Taliban fordi de ser at for hver ny Nato-soldat de setter inn så dukker det opp ti nye fortvilete innbyggere som slutter seg til motstandskampen. Akkurat som i Irak.

Men fremdeles insisterer de på at de kjemper en rettferdig krig, at de reduserer lidelsene til den krigstrøtte befolkningen i Afghanistan og at de unge norske kvinnene og mennene i uniform setter livet på spill for Den Gode Sak. Og jo verre det går med krigen jo mer innbitt ser det ut som regjeringen blir på å returnere flyktninger: Hvis våre uniformerte ikke bidrar til stabilisering av landet er det jo ikke så mange argumenter igjen. Derfor er det bedre å lukke øynene og håpe på det beste. Og stemple flyktningene som sleipe lykkejegere som er ute etter oljefondet vårt. Eller enda verre; desertører som ikke frivillig vil bidra i okkupasjonen av sitt eget hjemland.

Under den fem år lange okkupasjonen av Norge for noen generasjoner siden mistet i overkant av ti tusen mennesker livet sitt. Av dem var ca. to tusen soldater, nesten tusen frontkjempere i tysk tjeneste og i underkant av to tusen sivile. Tusenvis av nordmenn flyktet til andre land, og i motsetning til våre afghanske venner slapp de heldigvis å bli stemplet som «lykkejegere». Heldigvis for dem havnet de ikke i land som deltok i okkupasjonen av Norge.

I følge Human Rights Watch ble mer enn 4400 afghanere drept bare i fjor, og tallene for i år ventes å stige betraktelig. Et flertall av de drepte er sivile – mange av dem ofre for vår egen regjerings krigsmakt. Kan noen være så vennlig å forklare meg (og aller helst Terje Skjeggestad i UDI eller Hanssen i departementet) hvorfor det var mer legitimt for nordmenn å flykte i 1942 enn for afghanere å flykte i dag?

Våre afghanske venner brukte flere år på å karre seg helt opp hit til det iskalde nord, i håp om å få beskyttelse fra den Nato-produserte krigen hjemlandet er påført. De hadde tydeligvis ikke regnet med at en «sosialistisk» regjering fra «fredslandet» Norge prioriterer krig mot et lutfattig land istedenfor nestekjærlighet, solidaritet og fred. For mange av våre venner kan det koste dem livet. Og vi kommer ikke til å tilgi Stoltenberg, Støre, Halvorden, Hanssen og de andre hyklerne i regjeringen – for de vet hva de gjør.

---